Han på bakerste rekke som ble Barack Obamas fotograf

Ken Opprann med sitt eget foto by @heidenstrom
Ken Opprann med sitt eget foto, a photo by @heidenstrom on Flickr. 2012.

Ken er kompis, har fotosiden  www.kenopprann.no, og er først ute av de ti- til femten personer som jeg vil ha med i boka mi (“Hvordan gjøre noe du umulig kan klare”)

Ken er på første rekke i foto, reise, historie, religion, og er lagd av hel ved ra Sandeford. På skolen satt han derimot på bakerste rekke, dingla med beina, og lurte på når friminuttet skulle komme. De friminuttene som etter hvert ble lange. Som i uker på uker i fjerne strøk med ett lite kamera. Bildene ble bedre og av og til ble kamera større. Ken fant på “Backpacking” før det ordet ble kult. Først i en alder av 30 år fant Mr Opprann ut hva han skulle bli når han ble stor. Han ville arbeide med foto. Hobby skulle ble levebrød.

Den raske fotballspissen ( F: 1958) hoppet derfor inn på Academy of Art-universitetet i San Francisco. Neste hopp var som nattfotograf for Aftenposten. Han  jobbet hardt og tjente fotopenger som han brukte opp på private foto-backpackerreiser. Gubben har nå  fotografert i mer enn 60 land.

– og det var han skoletrøtte og reiselystne på bakerste rekke de ringte når Barack Obama skulle fotograferes tett på. Det er Ken de ringte igjen når Aung San Suu Kyi skulle motta fredsprisen. Det er ikke pga blenderåpning og lukkertid. De ringer fordi Ken kan mer en kamera. Han kan folk, tid, sted, lys og magiske knutepunkter som du ikke ser i ett rom…..

Litt ute og nede i den første pilsen (som passer kjempefint når man intervjuer ute på Grünerøkka) var jeg i gang med spørsmål:

Hva skal til for å bli plukket ut som fotograf for presidenten i USA?

Hvorfor prater du aldri om kamera og mest om mennesket og situasjonen du tar bildet av?

Hva er det magiske punktet og møteplassen i ett rom?

Hva er det beste bildet du har tatt og hvorfor?

-så ble det ca 100 spørsmål til og jeg tror det beste var:

“hva skjedde egentlig mellom perioden din på bakerste benk i Sandefjord med ett pocketkamera og det øyeblikket på bakrommet med presidenten”

-eller muligens det beste var:  “Ett år med bilder av transvesitter og prostituerte, hvorfor?

Foto; www.kenopprann.no

– Eller den jeg alltid tar, favoritten min; “du har gjort det, hvordan skal en annen  gjøre noe han umulig kan klare?”

Kan bli bok av slikt hvis jeg klarer det.

Ken har også klart å ta pent bilde av meg….

 

Alt kan gå.

Bjørn
Fotoamatør. Mulig forfatter. @Heidenstrom på Twitter

Lyst til å se ett Ken bilder av Obama nå?  og ett av Aung San Suu Kyi ?

Klikk mer…

Read More

Av og til skriver jeg bok på verdens fineste plass.

Har jeg fortalt at jeg skriver bok?

Ikke?

Jeg vet det. Man blir litt følsom når man skriver bok. Særlig når en ikke har gjort det før.

Da søker man mot høyden der det ikke er for mye folk. Aller helst ikke folk som er norsklærere.

Bildet er tatt fra høyden min og er den beste plassen i verden hvis man skal gjøre noe man ikke har gjort før. Det skal også boken hete….:

“hvordan gjøre noe du ikke kan klare” (jeg har gjort det tre ganger)

Plassen heter “Bjønnåsen” og er en del av Grønsand Gjestegård (link her). Du finner veien via toppen av Storsand fordi www.vestfjorden.no har satt opp et superbest skilt der nede. Vestfjorden dott no er venner som er gode på skilt og trykksaker. De lager også god kaffe, men er elendig på kunnskap om fotball.

De holder med Arsenal og Tottenham.

PS! Hvis du går fra skiltet der nede og i 45 minutter oppover og vestover så ser du til slutt til  Kongsberg den ene veien og Sverige den andre. Den tredje veien ser du hele Oslo og alle folka. Rundt deg på høyden ser du også mye sau, og av og til hunden min Bonzo og en bjørn.

 

Bjørn H.  Forfatter med grammatisk konsonantdysleksi

Bonzo H. Hund og medforfatter og veldig glad i pølser.

Good stuff about a super river #paddling #traveling #TIDromania

TID Romania delivers more in English words about a great river and great people (go there!)

Manuel writes:

“Sometimes I like to remember how I saw the world when I was a little boy. My mother grasped my hand in order to no car of the bustling city of Madrid, where I was born, knocks me down. Everything seemed immense, unattainable, unfathomable, everything was an adventure for me.

….the rest via On the Danube, sometimes – by Manuel Sobrino | TID Romania.

Det er dette det handler om (av Morten Besshø)

Morten blogger:

“Bra mennesker handler fra hjertet – du vet, denne pumpende greia som gjemmer seg bak noen ribbein og som noen mennesker jeg kjenner oppfatter som styrende og regulerende for de viktigste handlingene og avgjørelsene de tar i livet. Noen kaller det intuisjon, disse tingene som man gjør av refleks.

Noen kaller det mavefølelse, men jeg syns det virker bedre å si at….

Resten via Det er dette det handler om « Morten Besshø.

Bra dame. Bra Blogg; Caroline om de nye dramadronningene (Mannfolk)

Søster til kompis (Lars Brevik) har god penn og treffer min mannemage (dessverre) godt, hardt og presist med sitt siste innlegg fra Romerikskanten.

Neste uke går jeg tilbake til mine røtter ( rundt år 900) og skal klemme litt mindre.

Over til Caroline;

******************************************

Har du lagt merke til at det blir større og større sosial aksept for mannfolk-klemming? At testosteronbærerne som tidligere nøyde seg med et fast «la oss se hvem som er sterkest i nevan»-håndtrykk eller et altfor hardt klapp på skuldra nå i stedet går av hengslene for å omfavne hverandre dypt og inderlig?

via Caroline : De nye dramadronningene.