De beste går først… Dan Johnsen

Rart. Trist. Urettferdig. Dan er død.

Jeg står stadig på scenen og prater om sånne sjeldne mannfolk. En slik en du treffer i 1988 og husker han og øyeblikket stadig vekk frem til 1998.

Så treffer du han rundt en sving igjen og deler noen ord. Får det smilet som er verdt en million, den kommentaren som gir superenergi, den dulten i skuldra som føler at du er kompis. Får løst til å be karen med på neste guttetur om en uke eller ta fram en ball der og da og spille fire mot fire kun fordi man selv fylles med energi av gutten.  Så dukker han opp i minnekanalene hele veien til 2013.

De er sjeldne. De kalles maksimale påfyllere. Jeg kan ikke beskrive det bedre en Extreme Moments:

Dan.

Han var så trygg. Så tilstede. Så vanvittig livsglad og bekymringsløs.Og så tvers igjennom ærlig og direkte.

Jeg skulle så veldig, veldig gjerne rukket å bli bedre kjent med han, men på den korte tida jeg fikk æren, rakk jeg å bli glad i han.

For han var så utrolig lett å like.

Det var derfor jeg kjente hjertet hoppe over noen slag når den velkjente Porscha sto i veikanten ved en bilulykke ved Bjorli på vei fra Romsdalen for etpar uker siden. Noe som heldigvis var helt unødvendig da gutta kun var stoppa av rutinemessige årsaker.

Men det var også det som gjorde at jeg bekymret meg med god grunn da jeg fikk nyheten om at en basehopper var savnet i Gudvangen når jeg visste hvem som var der oppe. Selv om Dan var blandt de mest erfarne wingsuitepilotene jeg kjenner.

Dessverre er det jo sånn når man omgås og blir glad i mennesker som driver med ekstremsport, at risikoen for å miste venner og gode bekjente er litt større.

Men så sitter man også igjen med så utrolige sterke minner og gode opplevelser, mange flere enn mange får igjennom et helt liv.

Dan har gitt så mye av seg selv til så mange, og

resten finnes via Fly Free Dan! | Extreme Moments.

Frode og familien. Dan var unik!

 

Bjørn Heidenstrøm

Facebook Comments