Det er vel først når du ikke har det – at du skjønner hvor viktig det er…. Jeg er sånn og du er muligens sånn…

Det som jeg prøver å taste ut er at  “Base Camp” har vært vært på besøk her på min siste stripe av Europa før Afrika OG nå har  “Base Camp” dratt igjen….. og det ble fort litt stille i fjøset.

Signaturen “Base Camp” for prosjektet er Marianne. Det er samboeren min. Hun som satt ved siden av meg i bilen og køen på vei til jobben kl. halv syv om morran med varm kaffe og lun frokost der køen blir tett før Ryenkrysset. Det var bare en helt vanlig dag. Det vil si for 7 måneder siden var det bare en helt vanlig dag.

Nå har jeg vært litt mye alene i 7 mnd og fikk seks dager med dama. Hun dro og jeg har igjen 4-5 måneder. Jeg ser mot Kairo og har skjønt at jeg savner kaffekoppen , jeg savner køen, den før Ryenkrysset, og mest av alt savner jeg “Base Camp”

Jeg skal nyte hver kaffe, hver prat, og hvert lille blunk noe mer når dette er ferdig…

Jeg og du kan nemlig sykle eller haike til Kina og tilbake. Det letteste er å sykle. Det harde er å være alene. Det gode er å plutselig skjønne at man skal sette pris på de vanlige tingene. Det blir som i sangen “de nære ting” som Terje Legenden “Hengern” Hellerud synger neste klokkerent på Valle før lunsj. Det er disse små tingene som man ikke tenker på, men som jeg skal dyrke og notere meg litt mer i margen på neste hverdag…

Hvis du også har en “Base Camp” – så synes jeg du skal gi han eller henne en klem i kveld. Du angrer på at du ikke gjorde det når du plutselig lurer på hvordan du skal komme deg gjennom hele Afrika… på langs….

og til en Marianne som liker å være litt i bakgrunn:

tusen takk for prat, kos, og påfyll av batterier før annen omgang starter. Første omgang var Europa og på hjemmebane.  Nå blir det full skjerping på uvante baneforhold de siste 45 minutter… eller 4-5 mnd som det egentlig er igjen…
Stor fan, noe dyp,
Bjørn

PS! Foto er tatt av www.happyphotoss.blogspot.com en superTyrker med Nikon cam…