Fra Fenerbache.org

Fenerbache FC har vist store hjerter igjen – og høynet med TV intervju (jeg klart meg bra! tror jeg..) – før den gule- og marineblå drakten kom kom på fat gjennom rommet.

En stor klubb har hjulpet godt og jeg sa ;  “vi har vært her før “…..

Hvis du heller ikke vet historein om Norske vikinginger som sloss for Keiseren i Istanbul, den gang Konstanttinopel, og vi kalt det Miklagard (den store byen) – så må du lese nedover.

Det ble god stemning over bordet når jeg fortalte at tip-tipp-tipp (osv ) oldefar var leiesoldat i deres gamle rike.

Det er selvfølgelig helt ukorrekt i mitt prosjekt, men histore kan man lære av:

 

Historiske fakta som du kan bruke på neste møte med en Tyrker.

Enorme bymurer både mot land og sjøsiden, møtte vikingene da de seilte inn mot Konstantinopel. Byen var den største vikingene kjente til og de kalte den Miklagard. De store rikdommene var muligens  fristende bytte , men størrelsen gjorde at vikingene snart heller gikk i tjeneste hos keiseren. Han opprettet en egen vikingegarde – kjent som Væringene eller Varjagerne.  Den mest kjente høvding for denne garden var Harald Hardråde.

Keiseren innlemmet dem i sin hær som en egen avdeling. Den ble kjent som “Den økse-bærende garde” – etter de enorme tobladede øksene de brukte i kamp. Denne avdelingen kjenner ettertiden som Væringene – de edsvorne. De ble de best betalte av hele keiserdømmets tropper. Så godt betalt at man måtte bestikke de riktige menneskene for å komme med.

Allerde her er det på tide og si at all tekst er hentet fra www.viking.no

Væringene fikk også selv beholde det byttet de klarte å røve med seg fra slagmarken og byer de erobret, og hver gang en keiser døde, hadde de krav på “polutasvarv” (palassplyndring). Da for de gjennom palassene i hovedstaden og grep tak i alle de skatter og kostbarheter de klarte å bære. Etter 1066 sluttet mange saxere fra England seg til garden. Nordboere var i keiserens tjeneste i over 300 år.

Harald Hardråde i Miklagard
Den kanskje mest kjente av væringene var Harald Sigurdsson (1015 – 1066), som senere ble konge av Norge med tilnavnet Hardråde. Han var høvding for væringene, keiserens livgarde, i mange år. Han ledet væringgarden i kamp, både i Nord-Afrika, Syria, Palestina og på Sicilia. Alt det godset Harald fikk tak i, sendte han til oppbevaring nordover til Holmgård i Russland, til sin kommende svigerfar kong Jaroslav den vise. “Det var så mye gods at ingen mann fra nord hadde sett slikt i én manns eie”, sier Snorre.

Harald reiser hjem:
Da Harald etter mange års tjeneste planla å dra hjem til Norge ønsket han å få med seg Maria, som var keiserinnens niese, men keiserinnen sa nei. Væringene sa det gikk rykter om at keiserinne Zoe selv ville ha Harald. Keiser Konstantin lot Harald fengsle, men Harald fikk hjelp til å rømme. Han hentet Maria med makt, fikk tak i et skip og fossrodde ut fra havnen. Da han nærmet seg lenken som sperret sundet, kommanderte han alle som ikke rodde, bakover i båten. Så rodde de andre for harde livet og kjørte båten opp på jernlenken. Så snart de stod fast, bad Harald alle mann om å springe forut. Da vippet båten fremover og gled av jernlenken. De kunne fortsette over Svartehavet mot Russland. Men før han fortsatte derfra videre mot Norge, sendte han storsinnet Maria med følge tilbake til Miklagard og giftet seg med Jaroslavs datter Ellisif. De reiste til Norge i 1045.