Sykkelhjul i Hellas by Heidenstrøm

Jeg er på Drammen sykehus og klokken er 01.00 på natta. Legen ser ned på ankelen min. En ankel skal egentlig være slank og senete. Min er diger og gravid i tolvte måned og truer med å sprekke. Legemannen har selvfølgelig hvit frakk og har selvfølgelig legetryne.  Det vil si at alle musklene i ansiktet hans ikke viser noen ting og siden klokka er i starten på natta så høyner han med blikket som tydelig viser; er-det-mulig-å-gjøre-noe-så-dumt-når-du-er-over-førti til han som er førtito og ydmyk. Meg.

Men det han ikke vet er at det er bakken og en stein som har skylden, ikke meg. Muligens litt meg, litt for leken og litt for barnslig innstilling til konkurranse, men mest den steinen og den bakken.

Den første turen jeg hadde ned denne ukjente stien så stoppet jeg syv ganger. Pinglet ut. Den var for bratt, mens jeg hørte  hele skogen ropte; ”vi er vet  at du ikke klarer å sykle rett ned uten fot i bakken”

Jeg blir litt tent av sånne rop. Neste gang klarte jeg det med sek stopp og det ble snart fire. For litt siden klarte jeg null stopp og kunne glise arrogant tilbake tilalle trærne i hele skogen.

Så skule jeg klare den med null stopp, men fortere. Det ligger nedfelt i enhver konkurranse at man skal slå forrige rekord.

Men så var det bakken og den steinen. Noen har tydeligvis jekket opp vinkelen på bakken til mye brattere og noen har satt en ny stein midt i bakken. Jeg tror det er Erik som gjorde det. Naboen min. Det var den steinen jeg traff med forhjulet og jeg rakk nesten å se hele steinen med sine moseklaser og rare fasong mens jeg flagret over styret. Det var da jeg ikke avsluttet svevet med et elegant  Telemarksnedslag.

Jeg tok nedslag med høyre fotblad som gikk mot venstre mens 92 kilos kropp gikk rett ned. Det er mye fysikk og matematikk i 92 kilo i fart nedover mens fot vris mot venstre. Det var her og midt i denne matematikken at mine tre leddbanda ga opp. De sleit og jeg banna ikke. Det var så vondt at jeg ikke klarte å puste eller banne.

Men etter noen minutter så klarte jeg den første ”faen” og etter noen ekstra sekunder med gnissing av tenner så fikk jeg oksygen til et lang, befriende og gjallende ”faaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaen i helveteeeeeeeeee”. Det er ikke pent og banne, men meget befriende.

Så ble jeg  kvalm og det var da jeg skjønte at noe hadde røket. Med klippekort på sykehusets akuttmottak fra en alder av syv år har jeg kompetanse som en overlege på blant annet kvalmhet. Det er kroppens signal på at du er ute å kjøre. Noe har røket eller brukket..

En times gange fra folk og midt i skogen. Kvalm og svimmel. Det er i ferd med å bli mørkt. Det er da jeg finner ut at mobiltelefon i liten sekk på ryggen er praktisk. Jeg ringer supernabo og kompis Erik som kan skjønne hvor jeg er og på andre ring tar han telefonen. Før jeg rekker å si noen som helst – så sier han alt for raskt;  “veldig opptatt ringer deg tilbake om en time…..” …

Da blir jeg litt mer kald og litt mer ensom, men med sms om situasjonen er plutselige Sætres hemmelige bredskapstropp i full alarm og mens jeg hinker på venstrebeinet med sykkel som støtte å stien så kommer stormtroppen opp med skogskjøretøyer fra nord. Jeg slo de med 100 meter og 2 timer etterpå så ser jeg inn i legetrynet. Utrykksløst, men proft  tryne og han sier ”her får du smertestillende og du må ligge med beinet høyt i 7 dager, jeg skrive ut 14 dagers sykemelding og ja! leddbånda har sliti av”

Jeg tar for sikkerhets skyld og spør om han hadde sagt og gjort noe annerledes hvis det var Moa med landskamp om 6 uker og han bekrefter;  “ikke noe annet vi kan gjøre her…”

Jeg tror det bli færre dager og mener bestemt at jeg straks skal slå den gamle rekorden.

Om jeg kjørte med hjelm?

Selvfølgelig!

Er ikke helt idiot.

 Bjørn, med beinet høyt og paralgin forte.