Er opptatt av øyeblikk. Samler på dem som en gjerrig bonde fra Hamar. De små glimta som huskes og som kan nevnes igjen rundt ett bål på Mysen eller etter en lang skitur på Sjusjøen.

I går var det øyeblikk på krakker rundt jordgulvet. Til og med navnet på plassen var flott. Det er ikke mange havner som kan kalle seg “Monkey Bay” og the monkeys kan høres hele tiden..

I Apebukta sitter jeg og det hilses med faste håndtrykk. Lenge siden sola gikk ned og huden til de andre er halvmørkt. Dvs Ikke så mørk som Dinkastammen i Sudan og ikke så lys som nilenstammen (det skriver jeg for å vise at jeg kan litt afrika nå..) . Gubben på venstre flanke sier “14 år  i forsvaret og er fortsatt soldat, høyre sier “har begynt med noe nytt for Malawi og  lager derfor sjøkart”, i midten har vi en dykker og på midtre høyre er 7 år på båt.

Det er han med kartproduksjon i innsjøen som vinner øyeblikket.

Han forteller at “Lake Malawi” heter Lake Tanzania og Lake Mozambik hos naboene og at de aldri har snakket om grenser på vannet. Nå har det kommet opp folk som leter etter olje, fisk og gullforekomster og da er det alltid greit å vite hvor gjerdet går.

Jeg nevner at de må passe på linjen  og at Norge hadde litt flaks og uvitende gode venner etter 1945. Det var venner som ikke viset at det var olje innfor gjerdet og at torsken var feitest og mest gytevillig i det samme havet. Noen år etterpå fant vi også ut at vi kunne lage mer laks av laks og at alt kunne røykes, pakkes og selges som premieproduktet “Norwegian Salmon”

Så vinner han med kartet.

Jeg har først bygd opp til brassespark i krysset, men det blir litt småtteri når jeg forteller om “draft” fordi det har samme navnet i Malawi. Det er derfor den ærlige framtoningen fra dykker og soldat som bygger til dagens scoring og øyeblikk. Han nevner at Malawi har smått med resurser, men ønsker å forvalte verdiene, – att de ønsker å lage gode kart og gode målinger. Og slår en cross til kartmålinger.

Jeg tar en sidebetraktning med turistbåter som trenger å vite hvor det er grunner og skjær og forklarer at bestefaren til bestefaren min brukte ett langt tau med stein i enden for å måle hvor dypt det var. Meter for meter. Time etter time. Alt for å lage gode draft og målinger for mor Norge,

Det var da landmåleren vinner øyeblikket. Det er da du skjønner at Norge er heldig med olje og torsk innafor gjerdet.

Det da landmåleren hopper opp til 2 meter og kliner kula inn i krysset.

Jeg blir ydmyk og skjønner så mye mer om forskjeller på land og resurser når han sier; “

“det bestefaren til bestefaren din gjorde” –

“det var slik vi gjorde det frem til i fjor” – 

“med tau og stein i enden” –

Bjørn Heidenstrøm, tenker litt  på resurser

*skrevet I Malawi. Publisert I Zambia